BEVEGELSEN.

Proto-Prog & Bull; Storbritannia.

Fra Progarchives.com, den ultimate progressive rockmusikkwebsiden.

Klipp fra samme klut som en rekke andre band som blomstret fra den fruktbare engelske musikalske jorden i midten til slutten av 60-tallet, overfunnede THE MOVE de britiske luftbolgene med en poengsum pa ti ti singler, den ene etter den andre. Deres trendy psykedeliske pop-tiln rming tillot dem a opprettholde et hoyt niva av suksess i sitt eget land i nesten et halvt tiar. Men i motsetning til grupper som The Beatles, The Rolling Stones, The Who og The Kinks var de fremdeles relativt ukjente for utenlandske publikum. Det var ikke for de arresterte og bestemt ikke-kommersielle LP med tittelen «Shazam!» (utgitt i begynnelsen av 1970) som utenlandske anmeldere tok merke til og entusiastisk raved om deres eklektiske, djevel-ma-forsiktige tiln rming til a lage poster. Multimedialist / vokalist Roy Wood hadde v rt den viktigste sangskriveren og eneste kreative geni bak bandet fra begynnelsen, men da bly sanger Carl Wayne avsluttet kort tid etter at albumet slo rackene, ble like talentfulle Jeff Lynne brakt inn i brettet, og ikke bare en ideologisk oppgradering, men en ny, progressiv dimensjon til lyden deres.

Hvorfor denne artisten ma v re oppfort pa www.progarchives.com:

Godkjent av Admin-teamet for opptak i Proto-Prog-kategorien.

The Move, 1968 (UK Regal Zonophone / US-no issue-)

Shazam, 1970 (UK Regal Zonophone / US A & M)

Ser pa,. Klipp fra samme klut som en rekke andre band som blomstret fra den fruktbare engelske musikalske jorden i midten til slutten av 60-tallet, overfunnede THE MOVE de britiske luftbolgene med en poengsum pa ti ti singler, den ene etter den andre. Deres trendy psykedeliske pop-tiln rming tillot dem a opprettholde et hoyt niva av suksess i sitt eget land i nesten et halvt tiar. Men i motsetning til grupper som The Beatles, The Rolling Stones, The Who og The Kinks var de fremdeles relativt ukjente for utenlandske publikum. Det var ikke for de arresterte og bestemt ikke-kommersielle LP med tittelen «Shazam!» (utgitt i begynnelsen av 1970) som utenlandske anmeldere tok merke til og entusiastisk raved om deres eklektiske, djevel-ma-forsiktige tiln rming til a lage poster. Multimedialist / vokalist Roy Wood hadde v rt den viktigste sangskriveren og eneste kreative geni bak bandet fra begynnelsen, men da bly sanger Carl Wayne avsluttet kort tid etter at albumet slo rackene, ble like talentfulle Jeff Lynne brakt inn i brettet, og ikke bare en ideologisk oppgradering, men en ny, progressiv dimensjon til lyden deres.

Hvorfor denne artisten ma v re oppfort pa www.progarchives.com:

Godkjent av Admin-teamet for opptak i Proto-Prog-kategorien.

The Move, 1968 (UK Regal Zonophone / US-no issue-)

Shazam, 1970 (UK Regal Zonophone / US A & M)

Ser pa, 1970 (UK Fly / US Capitol)

Melding fra landet, 1971 (UK Harvest / US Capitol)

THE MOVE MP3, Free Download (musikk stream)

Samarbeide med Progarchives.com, l r hvordan du sender inn nye MP3-filer.

THE MOVE forum emner / turer, show og nyheter.

THE MOVE Videoer (YouTube og mer)

Kjop THE MOVE Music.

Kirseb rrod 2016.

Kirseb rrod 2016.

Boksett & middot; Import.

West Side Records 1998.

Hoyre opptak 2012.

THE MOVE diskografi.

THE MOVE overste album (CD, LP, MC, SACD, DVD-A, Digital Media Download)

THE MOVE Live Albums (CD, LP, MC, SACD, DVD-A, Digital Media Download)

THE MOVE Videoer (DVD, Blu-ray, VHS etc)

THE MOVE Boxset & Compilations (CD, LP, MC, SACD, DVD-A, Digital Media Download)

THE MOVE Official Singles, EP, Fan Club & Promo (CD, EP / LP, MC, Digital Media Download)

THE MOVE Anmeldelser.

3,45 | 36 karakterer.

Dette er albumet som Flyttet gjorde av kontraktsgrunnlag, og de la til litt filler de skrev raskt til det for a fa dette ut av doren. Men det er ogsa utmerket musikk her. Faktisk skrev de sa mange sanger i lopet av denne tiden at det var seks ekstra later som ikke forst ble sluppet, men som gjorde det til de fleste gjenutgivelser av dette albumet (min egen vinylkopi inneholder ikke bare de 10 originale sporene, men ogsa alle seks tilleggene, slik at jeg hva jeg vil se her). Musikken her er veldig variert, mye mer variert enn noen tidligere Move-album, med flere forskjellige stilarter enn noe ELO-album. Det er blues, country (og faux country), jazz, hard (for tiden) rock, progressiv rock, og selvfolgelig pop, her. Den aller beste sangen her, en av de beste Wood-relaterte melodiene, er «Det var ikke min ide a danse». Dette hores ut som om det kunne v rt malrettet pa det forste ELO-albumet, da det har den tyngre multiinstrumentet, som 10538 overture, men kanskje de hadde for mange gode spor for det (det forste ELO-albumet er sa bra!), sa kanskje dette matte holdes for dette Move-albumet (tilsynelatende mye av det forste ELO-albumet og mange av sangene til dette albumet ble tatt opp samtidig). Men jeg liker egentlig alle sangene pa dette albumet. Titelsporet er flott. Jeg liker virkelig de morsomme sangene, som Wood gjor sitt beste Elvis-inntrykk pa «Ikke ryd meg opp», og Bev Bevan synger fauxlandet (men sosialt kritisk) «Ben Crawley Steel Company». Ogsa de seks sporene som var igjen av dette albumet, er ogsa ganske gode. Dette inkluderer Move single hit (og senere ELO hit) «Do Ya». ELO registrerte den som en virtuell karbonkopi av denne Move-versjonen. «Tonight», «Chinatown» og en annen singel, den raske rockin’en «California Man», er ogsa flott («California Man» kan betraktes som mal for senere ELO-rockere som «Hold On Tight» og «Rock’n Roll er konge «). Mens det er noen greats her, og hver sang er horbar, med denne mengden mangfold kan jeg se hvordan de som foretrekker en bestemt stil, kunne slas av. Og jeg tror ikke dette albumet skal gjore det til toppen av noens storste liste, men jeg tror det er solidt, og litt bedre enn Shazam. Jeg gir den 7,6 av 10 pa min 10-punkts skala, som plasserer i (hoyere) 3 PA-stjerner.

Skrevet lordag 4. mars 2017 | Se gjennom dette albumet | Rapport (omtale # 1698730)

4,12 | 47 karakterer.

Med sitt tredje album, registrerte The Move endelig en samling verdig til fire stjerner. Pa grunn av lyden som de introduserte pa Shazam, tar Move det enda tyngre og edgier her, og utvide sangene med flere seksjoner og velutviklede soloer. Dette albumet synes Jeff Lynne er med pa bandet, og erstatter den avdode Carl Wayne som ikke likte dette skiftet vekk fra pop (og selvfolgelig ville Lynne danne ELO med Move-medlemmer Roy Wood og Bev Bevan). Basisten er ogsa ny her, med Rick Price a overta fra Trevor Burton. Sa, dette er egentlig ganske nytt, med bare Wood og Bevan igjen fra forrige linje. Resultatet er et flott album som trekker lytteren til det for gjentatte lytter. Titelsporet «Looking On», Jeff Lynnes «Open Up Said The Door To The World», og sluttsporet «Feel Too Good» er blant deres beste sanger. «Brontosaurus» er trudging, men morsomt trudging. Da dette albumet kom ut, hadde Wood og Lynne allerede besluttet a danne et nytt band (dvs. ELO), og de laget sitt siste (fjerde) album av kontraktsgrunnlag. Men dette albumet ble laget for de kom sa langt, da de satte sine innsats pa en revitalisert Move co-ledet av Wood og Lynne. Du kan ogsa fole det i atmosf ren her. Av alle flyttealbumene er dette den mest verdt a ha. Jeg gir dette 8,2 av 10 pa min 10-punkts skala, som oversetter til 4 PA stjerner.

Skrevet lordag 4. mars 2017 | Se gjennom dette albumet | Rapport (omtale # 1698729)

3,61 | 45 karakterer.

Med en mer livlig og hardere kant stoter Shazam lytteren til a innse at dette er en ny Flytt-lyd enn alle de radiovennlige singlene som er representert pa debuten. Roy Wood hadde begynt a vokse haret enda lenger og kle seg pa underholdende mater, og Carl Wayne var ledende vokalist og en gangs latskriver var ingen for glad (selv ser litt ut som dette pa forsiden, nei?). Spenningen legger til musikken. Dette albumet blander omslagssanger og originaler. Dekselene far en god overgang, med gjenfortolkningene hores frisk ut. Blant originalen skiller den utmerkede, men uhyggelige «Beautiful Daughter» og deres gjenopptakelse av deres flotte hit «Cherry Blosom Clinic» (men her er den sv rere «revisited» versjonen). Pa dette albumet spiller de bedre og mer som de mener det. Men det er ikke helt pa 4-stjerners niva. Jeg gir dette albumet 7.5 av 10 pa min 10-punkts skala, som oversetter til hoyere 3 PA stjerner. Fa versjonen med bonussporene – det finnes et antall av variert kvalitet, men de gir en god ide om musikken bandet registrerte pa den tiden.

Skrevet lordag 4. mars 2017 | Se gjennom dette albumet | Rapport (omtale # 1698728)

3.11 | 31 rangeringer.

The Move’s forste album er veldig mye tidlig i midten av Beatles-modusen. Veldig valmue, ment for radio, men med noen klarte tekster og nok sjarm at man vil bli fristet til a sette inn pa mer enn en gang. Roy Wood er den viktigste latskriveren for Move, og hans sanger er generelt det beste av deres, helt til de deles. Det beste sporet pa dette forste albumet er «Cherry Blossom Clinic», en flott sang som er blant de beste i deres diskografi, selv om den tyngre «revisited» versjonen pa Shazam er den mye bedre versjonen. Men den sangen tjener for det meste a forsterke folelsen av at resten av sangene her, mens de ofte er fengende og kloge nok, ikke er pa samme niva. Faktisk er dette deres svakeste album, selv bortsett fra det faktum at det er minst progressive eller musikalsk mangfoldig. Jeg gir dette 6,4 av 10 pa min 10-punkts skala, som oversetter til midten av 3 PA stjerner.

Skrevet lordag 4. mars 2017 | Se gjennom dette albumet | Rapport (omtale # 1698727)

Mens man forventer at forestillingene skal v re materielle fra bandets debututgivelse, inneholder den faktisk ingenting, men dekker noen av bandetes favorittspor som begynner med The Byrds «So You Want To Be A Rock ‘N’ Roll Star.» Umiddelbart blir man rammet av hvor mye mer ra og rocking dette er sammenlignet med den noye utformede og perfekt polerte psykedeliske popen i debututgivelsen. Skjonnheten i disse liveopptredenene er at den viser MOVE i sin helhet pa scenegallerier som leverer et rock-n-roll-energiniva som ikke alltid er tilstede pa studioalbumene. Utvalget av spor er ganske hyggelig, ettersom de alle ser ut til a v re perfekt til hverandre til tross for at de blir malt fra en ganske variert kunstkatalog. Folk rock intro hopper plutselig inn i den psykedeliske garasjen Rock Love-sangen «Stephanie Knows Who» og deretter av til rockabilly-verdenen med Eddie Cochran’s «Somethin ‘Else.» Ogsa ombord er Jerry Lee Lewis-sporet «It’ll Be Me», og til og med et utmerket dekke av Spooky Tooths «Sunshine Help Me» komplett med groovy bluesgitarriff og soloer som passer til originalenes prakt.

Albumet ble utgitt i 1999 pa CD og inneholder da ogsa Erma Franklin / Janis Joplin klassiker «Piece of My Heart» og tre andre spor av Denny Lane, Jackie Wilson og en ekstra unedited versjon av «Sunshine Help Me.» Dette EP mens det ikke er helt avgjorende, er ganske hyggelig lytteopplevelse, da det fullt ut formidler hva THE MOVE handlet om i en levende setting og hvor godt de kunne tilpasse sin egen spesielle stil med a spille rundt en varierende settliste med sanger. Albumet har blitt remastered og reissueres i sin egen rett med varierende mengder bonusspor klistret pa slutten. Det er virkelig en godbit a hore bandet i sine tidlige dager for de mer progressive elementene ble lagt til pa «Shazam» og hvor godt de kunne mestre det store spekteret av pavirkninger om bord. Selv om det ikke er helt i hoyden av viktige utgivelser, er det likevel et veldig hyggelig lite tidbit som fyller sprekker mellom tiden mellom de to forste albumene.

Skrevet fredag 16. desember 2016 | Se gjennom dette albumet | Rapport (Gjennomgang # 1668320)

3.11 | 31 rangeringer.

Hva kan jeg si om THE MOVEs forste album? Vel, det er veldig fengende psykedelisk popmusikk fra 1968. Den viktigste innflytelsen ser ut til a v re The Beatles, som tilsynelatende forlatt et vakuum i 60-tallet popverdenen, da de fortjente forutsigbarheten til tidlig og midten av 60-tallet og flyttet videre til prototypiske utgivelser som «Sgt Pepper» og innledet en helt ny «friksjons» -musikkverden. Vel, ikke alle var klar for frigjoring av denne typen, og derfor ble band som The Monkees produsert og andre band som THE MOVE flyttet sulten inn i det tidligere okkuperte musikalske territoriet. Mens 60-tallet var spirende med psykedeliske popband fra alle verdenshjorner, var THE MOVE faktisk ganske talentfull i denne nisjeen og de spikret den psykedeliske poplyden de skulle pa. Ja, det hores ut som om det burde ha v rt utgitt 3 eller 4 ar for Hendrix, Pink Floyd og Zappa, men for 60-tallet popmusikk som tar sine antecedenter og kompilerer dem til en helhet og finjusterer alle disse elementene, dette er ganske bra. Det er ikke et darlig spor her, og det hores ut som at hvert spor pa denne debuten kunne ha v rt en pop-singel av epoken.

Beatles synes a ha den storste innflytelsen pa dette med ekstremt fengende kroker som hovedsakelig bruker gitarer, bass og trommer, men har piano, cembalo, messing og treblase orkesterutsmykking pa mange (spesielt sluttende) spor. Det er ogsa et element av solskinnpopp som typen The Turtles, men ogsa dekselsporene av Eddie Cochran og The Coasters gir et element av god gammeldags 50-talls rock’n’roll til mixen. Dette albumet har ogsa en veldig sterk folelse av pacing. Det begynner ganske uskyldig i solskinnets psykedeliske poparena, men som ti fremskritt legger til mer kompleksitet, mesteparten av tiden som bringer The Beatles i tankene, men ofte slingrer inn i den barokke popen The Beach Boys. Mens dette er 60-tallet pop gjennom og gjennom, er sofistikering av det hele veldig verdsatt. Ja, lyden er litt anakronistisk, men bare om noen ar. Faktum er at hvert spor pa her er ekstremt fengende og godt utfort. Jeg elsker spesielt energien som leveres av bassisten Ace Kefford, som oppvokser den energiske folelsen av tiden. Mens ideene kan resirkuleres for det meste, er leveransen sv rt moderne. Dette albumet var en produsent. Ingenting progressiv pa dette punktet, men hvis du liker utmerket utfort 60-arig psykedelisk musikk, sa kan du ikke ga glipp av en fantastisk opplevelse som THE MOVEs aller forste album. Jeg personlig liker denne veldig mye.

Skrevet onsdag 27. juli 2016 | Se gjennom dette albumet | Rapport (Gjennomgang # 1592197)

Spesiell medarbeider Pensjonert administrator.

Flyttet var aldri et band for a sta stille, skjont. En lytter til selv deres debutalbum viser et band med et uvanlig hoyt niva av eklektisisme. Og i 1969, da de planla sitt andre album, hadde de utviklet seg videre til noe som n rmet seg tung prog-rock. Og sa satte vare helter seil til Amerika for den forste (og siste) tiden, for a spille noen utvalgte konserter, en av disse pa den legendariske Fillmore West Auditorium i San Francisco. Arrangementet ble registrert for ettertiden, og ble endelig ryddet opp og sett pa plass for utgivelse i 2012.

Na med showet: materialet bestar hovedsakelig av sangene som snart vil vises pa Shazam, pluss noen velvalgte deksler. Som det er tilfelle pa Shazam, utfores materialet hoyt og lost, strekker sanger ut over seks minutters mark. Carl Waynes forestilling pa blytsang var den storste overraskelsen. Flyttet har alltid blitt husket som Roy Wood og (senere) Jeff Lynnes pre-ELO-band, men fa husker Wayne, som virkelig skinner her og gjor et sterkt tilfelle for a bli vurdert sammen med de sterkeste rockemennene i tiden. Nar det gjelder Roy Wood, leverer han noen alvorlig torden pa gitaren, og utforer ofte harmoniksang som folger med Wayne. Drummer Bev Bevan gir en hardt bolgende forestilling pa trommene, som kommer et sted mellom Keith Moon og John Bonham. Nytt medlem Rick Price, pa bass, spiller komplekse basslinjer som i utgangspunktet utgjor mangel pa en andre gitarist (som de hadde hatt pa debutalbummet).

«Open My Eyes», den na klassiske Nazz sangen, apner showet med et totalt slag. Dette dykker da inn i den langsomt tunge bluesen til Frankie Laines «Do not Make My Baby Blue» og en gjentatt versjon av deres debutalbumspor «Cherry Blossom Clinic (Revisited)», spilte tregere og tyngre og inneholdt en veldig prog- som rock bandtilpasning av klassiske melodier i coda. «The Last Thing on My Mind» (et annet deksel!) Fortsetter settet med en myk ballad spilt med en ostlig drone folsomhet. Deretter er det deres andre britiske hit single «I Can Hear the Grass Grow», spilte med gusto og utvidet til 10 minutter med trommesoloen.

Settet fortsetter med «Fields of People», en uklar moderne blomsterkraft sang av Ars Nova, igjen gjengitt som en kraftig psykedelisk rocker som trolig er min favoritt Move-sang. Denne versjonen strekker seg ut enda mer enn Shazam-versjonen, med Wood forlengende den lange instrumental delen pa slutten som har en merkelig gitar utformet av en banjo og en tyrkisk saz. «Goin Back» er enda et deksel, en avslappet sjelrocker, og «Hello Suzie» er en Wood-original som trolig er den tyngste bevegelsen noensinne har, med Wood tar hovedstemmen og skriker nesten hele sangen. «Under isen» (jeg tror et annet Nazz-deksel) fullforer settet med 14 minutter av rockins sjel. Den andre platen lukkes med alternative liveversjoner av tre av sangene, pluss et ti minutters intervju med Bev Bevan, som husker 1969 US-turen.

Bunnlinjen: Dette er en av de fa overlevende dokumentene til The Move i konsertinnstilling, og selv om det ikke er et uberort opptak, er det veldig lyttet, med klart vokal i hele og rimelig klar scenelyd. Forskjellen mellom debutalbumet og denne liveopptreden er sammenlignbar med a si, hore «The Who Sell Out» og hoppe til «Live at Leeds» – en ganske apen oyeapner. Og for fans som meg som elsker Shazam-albumet, fungerer dette som et alternativt dokument av bandet i den perioden – sa godt som Shazam er, foles det litt stift av LP-formatet, mens dette showet ikke foles grenser som band bare lar det fly i over 90 minutter. Utmerket arkivfunn.

Skrevet onsdag 6. februar 2013 | Se gjennom dette albumet | Rapport (Gjennomgang # 907061)

3,45 | 36 karakterer.

Publisert sondag 26. februar 2012 | Se gjennom dette albumet | Rapport (Gjennomgang # 641543)

4,12 | 47 karakterer.

Publisert sondag 9. januar 2011 | Se gjennom dette albumet | Rapport (Gjennomgang # 377347)

3.11 | 31 rangeringer.

Spesialsamarbeidspartner H & # 111; norske samarbeidspartner.

Jeg lyttet til albumet i gar, og foreldrene mine kom pa besok, sa jeg spurte faren min om han kjente The Move (jeg hadde aldri hort om bandet for han fant dem pa PA) og han sa sikkert. Han kunne til og med kjenne noen av sangene fra dette albumet, og det er omtrent 35-40 ar siden han horte de siste sangene. Det ma v re en indikasjon pa at musikken pa albumet har en varig kvalitet, men faktisk var det ikke mitt forsteinntrykk eller min siste a v re rlig (beklager pappa). Musikken er ikke veldig original og vurderer at albumet ble tatt opp i 1967 og utgitt i 1968, ventet jeg mye mer. Musikken pa dette albumet hores mer ut som det ble utgitt i 1964 eller kanskje 1965. For det meste opptempo slo rotet i rґnґb, strenge vers / korformelle strukturer og sterk vekt pa vokal. Instrumentets side av musikken spiller andre fiddle til vokalen. De mange harmoniske vokalene pa albummet er faktisk ganske imponerende, men dette var ikke en uvanlig funksjon i disse dager. Sangene skiller seg ikke mye fra hverandre, men Doo Wop-sangen Zing! Gikk hjertestrengene mine, som er litt dumt, og den litt interessante taken pa mandag morgen var sanger som jeg la merke til.

Produksjonen i orden, men ikke noe spesielt.

The Move er ikke det mest spennende albumet fra 1968, og det hores ut som The Move kom noen ar for sent med denne utgivelsen. Det er ikke motbydelig eller noe sant, og en 2,5 – 3 stjernerangering er ikke feil IMO.

Skrevet mandag 1. mars 2010 | Se gjennom dette albumet | Rapport (omtale # 269146)